Så vidt jeg kan se hang politiets virksomheten nøye sammen med opprettelsen av hjelpekorpsets dykkergruppe i 1955 og må sees som en forløper til denne i og med at medlemmer i hjepekorpset deltok på politiets treninger. Bærum Undervannsklubbs «aner» skulle derfor kunne føres tilbake til denne tid, april 1954.

Jeg kan ikke huske at vi reddet noen, men vi tok opp ganske mange lik.

De få som ble reddet kan man nok telle på en hånd.

Følgende tjenestemenn ble i mars plukket ut til å gjennomføre trening/utdannelse: Ivar Grønland, Leif ørehagen, Egil Larsen, Odd Hallberg, Henry Kirkeby, Ole Groth, åge Foseid, Per Hoel, Leif Gunnerud og Kåre Gåsvatn.
De var delt inn i 5 grupper, mandag - fredag hadde gruppene en treningsdag på Torggatens Bad og Vestkantbadet. Hver lørdag var det fellestrening på Torgatens Bad.
Treningen ble ledet av Roar Fløttre som hadde kontakt med den legendariske Kapteinløytnant Ove Lund, sjef for marinens Froskemannsskole i Horten, som sikkert hadde nyttige tips å gi og som var behjelpelig med den teoretiske undervisningen.
Utover i 1954 har aktiviteten vært stor og omfattet mange tjenestemenn heriblant Fredrik Høgli, vår senere overbetjent og Ivar Grønland, senere politimester på Kongsvinger.
Virksomheten har også hatt stor oppmerksomhet i pressen, man viser til reportasje i VG 11.6.54 fra en demonstrasjon avholdt på Torvøya og i samme avis dagen etter hvor Oslo Kommune og Norges Røde Kors kaster seg på ideen og ønsker å opprette beredskap i Oslo og andre steder i landet.

Dykkergruppen var engasjert i sokningsoppdrag mange steder i landet.
Utover i 1955 blir virksomheten igjen utvidet og medlemmer av Bærum Røde Kors Hjelpekorps og senere Asker R.K.H.K. blir med i opplæringen.
Kommunene bidrar med midler til anskaffelse av nye pusteapparater og gummidrakter (Viking).
Den drivende kraft bak denne virksomheten var overbetjent Otto Berg. Med sine forbindelser som tidligere idrettsmann skaffet han betydelige midler fra det vi i dag vil kalle sponsorer og sørget for stor mediadekning av arrangementer hvor «froskemennene» var i fokus.
Virksomheten har tydeligvis også vakt oppmerksomhet utenfor landets grenser, for i mai 1954 kommer to danske politibetjenter fra Roskilde og København på studiereise til Norge og blir etter etter anmodning fra Rigspolitichefen i Danmark tatt hånd om av overbetjent Berg. De fikk blant annet delta i Redningsselskapet Falkens trening i Oslo.
Falken etablerte egen profesjonell froskemannsberedskap i Oslo i januar 1955. Danskene hadde trolig til hensikt å bygge opp en beredskap i likhet med vår.

Oslo Brannvesen etablerte sin dykkerberedskap 1. juni 1957 på Grefsen Brannstasjon og og har denne fremdeles i kombinasjon med sin røykdykkertjenesten. Virksomheten omfatter i dag over 30 mann.
På dette felt kan man derfor trygt si at tjenestemenn i AB var de som begynte først og i sannhet var pionerer.
Det ser ut til at virksomheten utover i 1955 tok helt av for politiets vedkommende. Man skjønte vel etterhvert at denne virksomhet med sine krav til utdannelse, trening og vedlikehold var for ressurskrevende til å kunne drives av politiet.
Bærum Røde Kors Hjelpekorps overtar politiets utstyr og etablerer dykkerberedskap på badesøndager på de store badestedene: Hvalstrand, Sarbuvollen, Torvøya og Rolfstangen og en utrykningssentral på Kadettangen.
Undertegnede som i 1958 ble medlem av hjelpekorpset i Bærum kom på den måten i kontakt med dykkersporten og var aktiv dykker i korpset i 10 år. Hjelpekorpset drev virksomheten frem til 1968. Da måtte også de, av ressursmessige grunner, gå til nedleggelse.
De medlemmene som var involvert dannet imidlertid Bærum Undervannsklubb, hvor undertegnede ble den første formann.
Dykkingens betydning for å kunne redde menneskeliv viste seg vel, etter den erfaring vi nå sitter inne med, å være betydelig overdrevet, de få som ble reddet i hele denne perioden kan man nok telle på en hånd. Beredskap opprettholdes i dag kun av brannvesenene i de større byene.